På isjakt i Femundstraktene

«Sett av helga. Jeg har en plan. Kommer med mer info.» -Slik lød meldingen jeg sendte turkompisen en uke før avreise.

Tekst og foto: Lars Lindland

Endelig frost!

Jeg har lenge snakket om å ta han med til Femundsmarka. En av mine definitive favoritter i dette landet. Bare jeg tenker på naturen der oppe blir jeg blank i øya, og jeg trekkes tilbake dit gang på gang, året rundt. Ikke noe annet område har gitt meg så mange flotte tur- og naturopplevelser opp gjennom årene, og det setter jeg umåtelig stor pris på.

Nå øyner jeg en mulighet for en tur litt utenom det vanlige. Uansett hva det blir, så blir det ikke bomtur. Det blir det aldri når man svinger inn grusveien etter Drevsjø i retning Elgå.

Begrensningen er helgetur, og når man er bosatt på Østlandet og vi er godt ute i november er turen nordover lang, dagene korte og nettene kalde. Turen blir derfor justert utover uka, og den endelige planen blir Jyltingsmarka og/eller Gutulia nasjonalpark.

Valget faller nettopp hit fordi det er et område som jeg alltid har dratt forbi på vei innover mot Femundens villmark. Det er i tillegg vanskelig å finne historikk i form av ismeldinger herfra. Og det er jo en mulighet for at vi kan gå på skøyter i løpet av denne turen.

Jeg vet at noen lokale turskøyte-entusiaster har brukt dette området i en årrekke, men det mangler israpporter (på skridsko.net) for flere av vannene, og det pirrer noe i meg. I mitt hode er det langt mer spennende å oppdage noe nytt fremfor å velge områder vi har besøkt med turskøyter under beina tidligere. Den kommende helga kommer nesten garantert til å klaffe med is i fjellheimen flere steder i østlandsområdet. Men dit får andre dra. Vi holder oss til plan A.

Temperaturen kryper sakte med sikkert nedover

Fakta om områdene

Jyltingsmarka er et lett tilgjengelig turområde nordøst for Drevsjø i Innlandet, og har mange fine leirplasser rundt vannene som delvis er forbundet av bekker. Man finner også noen gapahuker der. Området omtales gjerne som et padleeldorado, og passer fint for familier på padletur i sommerhalvåret. Vannene huser både abbor, gjedde, sik og harr. Slike områder er gjerne godt egnet for turskøyting også med vann på rekke og rad, kun avbrutt av noen korte etapper til fots.

Gutulia nasjonalpark er Norges minste nasjonalpark, og en av de eldste. Den ligger mellom Jyltingsmarka og Femundsmarka nasjonalpark, og er kjent for sitt urskogpreg og gamle setervoller. Alle de fire store rovdyrene streifer innom området, og man kan også oppleve et rikt fugleliv og mangfold av planter, blomster og insekter. Innfallsporten ligger ved Gutulisjøen som huser ørret, harr, sik, abbor og gjedde. Inne i nasjonalparken gjelder allemannsretten, men også egne nasjonalpark-bestemmelser som er viktig å sette seg inn i før man besøker området. Vi er der på naturens premisser, og har et medansvar for å ta vare på den.

På grusvei omringet av monokrome furuer

Planlegging av sesongåpning på stålis

Turkompisen, Per Sollerman, er en meget rutinert turskøyter, og er en av dem som har bidratt til at jeg også har blitt bitt av is-basillen. Han har delt raust av sin kunnskap, og har samme glede av å være på tur som meg. På høy tid at jeg deler litt mer av min turerfaring. Og det trenger ikke være så komplisert. Det er bare å komme seg av gårde på tur – sammen.

Kveldene den uka går med til spaning på is, som vi bruker å kalle det. Værmeldinger, satellittbilder, ismeldinger, bilder i sosiale medier, vanntemperaturer og alt annet man kan finne studeres nøye. Men når alt kommer til alt vet man aldri nøyaktig hva som møter en på isjakt, men vi kan få noen indikasjoner. Og de ser lovende ut for denne turen. Kartet studeres nøye, og glede og forventninger over å snart få se mer av dette området vokser i meg, uansett vær og føre.

En rolig start

Vi setter oss i bilen fredag formiddag. Etter en obligatorisk stopp på Espa for litt bollehandel, og fire timer seinere, er vi på plass ved et av de mindre vannene i Jyltingsmarka og klare for å etablere leir. 

Stålisen ligger på vannet mens gradestokken synker ned mot -15. Mørket er rett rundt hjørnet så vi prioriterer å etablere leir og sanke ved fremfor å bevege oss ut på isen. Det tar ikke lang tid før det varmer fra tyriveden, og teltene står klare for natta.

Det blir en lang ettermiddag og kveld foran bålet. Pulsen senker seg i takt med temperaturen, og vi er spent på hva morgendagen bringer. Blir det skøyter, eller tur i området til fots?

Stillheten her inne er øredøvende helt til vi begge har sovnet, og drar tømmer så det ljomer i den frosne furuskogen.

Det rimer godt på innsiden av teltet, og det frister lite å krype ut av den gode og varme soveposen på morgenkvisten. Sånn er det alltid, men det er bare å ta seg sammen. Jeg karrer meg ut av teltet, tar et par spensthopp. Anslår at de tar meg minst 5 cm over bakken. Jogger lett bort til bålplassen, og fyrer opp i opptenningsveden som er klargjort dagen før. Det tar ikke lange stunden før det igjen er full fyr, og kaffekjelen står på kok. 

Disse morgenene på tur er nærmest hellige. Helt frie for stress, og man kjenner varmen slår fra bålet samtidig som man nyter rykende varm bålkaffe sammen med frokosten. 

En fast følgesvenn ved bålet

Isjakta starter

Omsider er vi klare for å sjekke isen, slår et par hull med isstavene og tykkelsen måles. Farbar! Alt av sikkerhetsutstyr er ivaretatt, og isen bærer godt. Vi suser bortover vannet omkranset av frosne vakre furuer. Det føles nesten som om vi beveger oss gjennom et landskap i svart-hvitt som ennå ikke har våknet ordentlig til live.

Vi runder fort det lille vannet, Litle Gunnarsjøen, og beveger oss over til Store Gunnarsjøen som oppviser samme forhold. Litt gråaktig på grunn av et syltynt rimlag, men det hverken hindrer eller bremser flyten eller ødelegger opplevelsen.

En dans på isroser

Jeg studerer kartet, og legger ruta i retning den mer utfordrende Storjyltingen som er det største vannet i Jyltingsmarka. Jeg har ikke helt trua på at isen ligger stabil her ennå, men det viser seg raskt at jeg tar helt feil. Samme forhold her, men i motsetning til de to forrige vannene ligger hovedbassenget nesten helt blankt. Kun litt rim, og noen isroser har så langt våget seg ut på isflaten. Vi smiler fra øre til øre mens vi følger kystlinja tett rundt hele vannet. Alle øyene rundes før returen ned til Store Gunnarsjøen og Litle Gunnarsjøen. Jeg får følelsen av Femundsmarka light i dette området, og det er slettes ingen dårlig følelse. Jeg sender av gårde en melding til en facebookvenn som bor i området. Sånn i tilfelle han ikke allerede har satt skøytene på isen.

I fin flyt

Vi går litt tomme for energi, og parkerer skøytene ved leirplassen. På tide med lunsj, og kartstudier før den videre ferden. Valget blir enkelt. Vannene Glen og Halvorsjøen må utforskes. Med kaffe og turmat fortært beveger vi oss østover. Tilsvarende forhold møter oss som på Litle og Store Gunnarsjøen, men en anelse flere isroser har vokst seg store i vikene som har vært islagt lengst.

Godkjent rundetid på Sollerman

Hva nå?

Det er fortsatt noen timer igjen til sola går ned, og vi bestemmer oss for å ta turen opp til Fjellgutusjøen for å sjekke forholdene der. Etter en liten stopp på turen i påvente av at noen tamrein skal krysse veien nærmer vi oss. Tanken er å sjekke Gutulisjøen på tampen av dagen. Av en eller annen grunn ombestemmer jeg meg, og tar av veien ned mot utfartsparkeringen. Jeg nærmest måper av synet som møter oss. Gutulisjøen islagt! Det hadde jeg i min villeste fantasi ikke forestilt meg! Vi hopper ut av bilen, på med skøytesekk, ispigger og isstaver og går ned for å sjekke. Speilblank og knallhard stålis på rundt 6cm på målestedet. Det sier ikke noe om hvordan det er på resten av vannet, men gir en god indikasjon.

Det nærmer seg solnedgang, så vi bestemmer oss for å spare dette vannet til dagen etter. Snøen er foreløpig meldt søndag kveld, så det bør gå fint. Vi har også en turkompis til, Terje Johnsen, som kommer oppover i morgen. Så da ligger det klappet og klart til en flott søndagstur sammen med han. På vei tilbake til bilen møter vi på facebookvennen jeg kommuniserte med tidligere på dagen. Utrolig gøy å møte noen man har vært venn med på sosiale medier i mange år for første gang i det virkelige liv.

Han og kona er ute i samme ærend som oss, og med 25 års turskøyteerfaring i dette området kan de fortelle oss at de slett ikke er overrasket over at Gutulisjøen ligger islagt nå. Jeg trodde dette var et dypt vann som la seg seinere i sesongen. Helt feil. Faktisk stikk motsatt. Jeg blir glad hver gang jeg lærer noe nytt om dette området, og setter stor pris på at de deler raust av sin lokalkunnskap. De kan også fortelle at Fjellgutusjøen la seg med is omtrent samtidig med Gutulisjøen.

Lørdag kveld

Vi drar blide og fornøyde tilbake til leirplassen, oppdaterer Terje som kommer oppover i morgen og fyrer bål, steiker noen hjortekarbonader og glaner inn i tyribål-flammene mens natten senker seg og himmelen fylles med stjerner. Småstøle og salige etter en dag med mye frisk luft kryper vi igjen inn i teltene våre, og slukner nærmest momentant.

Kveldsstemning i Jyltingsmarka

Det topper seg mot slutten

Samme prosedyre søndag morgen. Fortsatt kaldt ute og varmt i soveposen. Egentlig var planen å bare pakke ned og dra direkte til Fjellgutusjøen, men en morgen ute i naturen uten bål blir for meg helt feil så jeg hutrer meg bort og får raskt fyr på det vi har igjen av ved. Bålkaffe og frokost i grålysninga, før vi er klare for søndagen på is. Terje er på god tur oppover allerede, men vi rekker en runde på Fjellgutusjøen før han ankommer.

Full klaff her også! Blankere enn i Jyltingsmarka, og isen har lagt på seg godt etter den kalde natta. Over 8cm er den nå, og bygger videre utover dagen. Vi følger den myke fine kystlinja rundt vannet forbi sandstrender, frosne furuer, rundt noen inn- og utos hvor man må være ekstra varsom og nyter synet av Elgåhogna og fjellene som fører innover Femundsmarka nasjonalpark. Et spektakulært skue, og noe helt annet enn å skøyte fjellvannene over tregrensa.

Fjellgutusjøens vakre vy

Rosinen i pølsa og bolla

Vi har tatt oss rundt vannet så nå er det av med skøytene å sette kursen mot Gutulisjøen. Et kvarter seinere står vi på brygga ved innfallsporten til Gutulia nasjonalpark. Sola bryter igjennom, og speiler seg i den svarte blanke stålisen. Vi tar en liten prøvetur og sjekker istykkelsen. Stabil, homogen, fin og med god bæreevne suser vi bortover uten nevneverdige anstrengelser.

Klokka er elleve, og vi går av isen for å møte Terje. Han møter oss med et glis om munnen, og vi går sammen ned til vannkanten. Han trenger egentlig ikke si så mye, for gleden stråler minst like mye som sola av det som møter han på isen. Og for meg og Per er det en stor glede å kunne dele denne opplevelsen med en til.

Tre turskøytere med stjerner i øya glir med jevn flyt innom alle kriker og kroker av vannet.

Elva Gutua som renner inn i Gutulisjøen svekker isen et godt stykke ut på vannet, så her tar vi oss rolig frem med nøye sjekk av istykkelsen før vi beveger oss inn i vika i nordøst. 50 meter til fots så får vi med oss det største av Gutulitjønna også, før vi forsetter videre nedover langs østsiden av vannet og nasjonalparkgrensa.

På Langodden tar vi en kaffepause i sola, og Terje lirker frem en gul papirpose med rød skrift. Ferske Espa-rosinboller! Lykken er komplett!

Kafferast med langreiste boller

Helgas siste skøytetak på sesongens første skøytetur

Vi fortsetter mot sola, passerer Nedpåvollen, og må ta en stor sveip utenom utoset der Gutua renner videre mot svenskegrensa, for å passere forsvarlig og unngå svekket is som strekker seg et godt stykke nordover på vannet.

På vestsiden av vannet er vi i skyggesiden, og isen synger sin fantastiske stålis-sang. Spenninger i isen utløses i det vi farer over, og vi storkoser oss. Det ljomer i urskogen rundt oss. En langsgående råk krever litt oppmerksomhet, men vi passerer med gode marginer på utsiden.

Tilbake ved utfartsparkeringen er vi mer enn fornøyde, er enige om at det ikke er siste gang vi skal oppsøke dette området og takker hverandre så mye for turen.

Det blir aldri bomtur i dette området, men det er alltid muligheter for en klekkelig bonus. Den innkasserte vi.

Drømmeforhold på Gutulisjøen

Mandagen etter kom snøen, og det trange vinduet hvor det er mulig å oppleve dette området på blank stålis er lukket for i år. Men sesongen har så vidt startet, og det blir garantert flere flotte turskøyteopplevelser utover vinteren på små og store vann.

Det gjelder å bruke muligheten når isen byr opp til dans.

Per Sollerman og Terje Johnsen – takk for turen!

Publisert av Lars Lindland

@oslomarkalove

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: