Det er ikke før vi passerer Sarpsborg, på vei sørover langs E6, at jeg legger merke til at trafikken er mye mindre enn den pleier å være. Ved avkjørselen mot Halden er det ikke en eneste bil som kjører videre mot grensen til Sverige. For første gang siden krigen er grensen stengt, ikke det at det egentlig er det som plager oss. Vi kjører mot Iddefjorden, der det er rapportert om helt fantastisk is.
Det er kaldt, men solen har klatret så høyt over horisonten at den varmer godt. Det gjør godt. Isen er, som rapportert, helt speilblank. Vi sklir over en friksjonsfri speilflate, nordover langs østbredden av fjorden. Noen partier er tynne, kanskje i underkant av 5cm, og krever vår fulle tilstedeværelse og oppmerksomhet. Men mesteparten av veien sklir vi bare bekymringsløst over isen.
Forbi innløpet til Halden treffer vi en råk fra en isbryter, som vi følger utover mot midten av fjorden. Solen skinner på oss fra en skyfri himmel, og vi står der helt alene, på en uendelig isflate. Det er bare oss, isen og grensen. For et eller annet sted, her midt ute på vannet, går det en usynlig grense.
Under normale omstendigheter hadde vi ikke ofret denne grensen en eneste tanke. Men tiden, og omstendighetene, er ikke normale. Der vi følger «svenskesporet» over vannet, slår det oss at vi kanskje, som de første siden den andre verdenskrig, kjenner på at vi gjør noe ulovlig, der vi gjør det som oppleves som helt naturlig.
Mot land på den andre siden, stemmer vår svenske venn i, og synger «Du gamla du fria». Han er bosatt i Norge, og har ikke har vært hjemme siden mars. Han velger et spor som går ganske nær land. Jeg selv, litt engstelig, holder meg lengre ut på vannet. Tanken på at å raskt kunne rømme tilbake over grensen dersom vi møter noen, føles godt.
Å følge «Svenskesporet», vil si å, i størst mulig grad, følge kystlinjen rundt vannet
Skøyteturen sørover, langs vestbredden av vannet, forløper seg svært så udramatisk. Vi svinger godt unna en håndfull svenske turskøytere, som også har fått med seg at det er kanonforhold på Iddefjorden denne dagen. Turskøyting er et fellesskape på tvers av ulike grenser, som kjønn, alder, yrke og nasjonalitet. Turskøytere søker alle etter den beste isen. Vi planlegger ikke å møtes. Vi møtes fordi vi søker den samme fantastiske isen, og møtes på den.
I fjorden flyter gränsen ut, blir otydlig och ingen kan egentligen veta var den går
Å kunne gå hele Gjende, er, og har vært, en drøm for mange turskøytere. Noen har forsøkt mange ganger uten å lykkes, så da vi var så heldige å lykkes på vårt første forsøk tidligere i vinter, var det spesielt en person vi savnet. Om det ikke hadde vært for den stengte grensen, er sikker på at hadde vært der og ønsket oss velkommen etter. Nå ser vi på lang vei at han kommer skøytende mot oss. Skøyteteknikken er så finslepen at jeg skjønner at jeg bare må få studert Mårten sine teknikkvideoer.
Vi går side om side. Mellom oss er grensen, som flyter ut over den endeløse isflaten, og blir utydelig. Tydelig blir den først når vi når en av grenserøysene, plantet midt i fjorden. Vi går rundt og rundt, rundt og rundt.
Det som ble tydelig, er at noe med tiden vi lever i oppleves helt feil.
turskøyting.no 