Ideen poppet plutselig opp etter en helg med mye fin og blank stålis ved grensesømmen. Det blei litt frem og tilbake etter siste lette snøfall, men vi bestemte oss til slutt for at snøen ikke skulle stoppe denne mini-skøyteekspedisjonen og prioriterte vekk finere is andre steder i landet.
Fin is kommer og går, og flyktningeruta til Riksrøys 53 har vi gått sommertid, men denne ruta langs isveien var noe helt nytt. Det vekket en gnist! Frøet som var sådd ble rett og slett nødt til å spire.
I krigens dager var det mange forskjellige flyktningeruter på Østlandet. Å ha en fast rute ville naturligvis ikke være særlig smart. Vi skisset opp vår egen fra Skullerudstua i Østmarka til Riksrøys 25, med flest mulig vann som kunne skøytes.
Man kan forberede seg så mye en vil på en tur av denne typen, men spenningen ligger i alt det en ikke veit så mye om. Vi var overhodet ikke sikre på om dette kom til å gå på de tre dagene vi hadde tilgjengelig, men vi visste at vi kom til å gi det vi hadde for å klare det.
Det verket både her og der, og tilbakelagte mil begynte å kjennes på kroppen. Heldigvis var motivasjonen fortsatt på topp etter å ha vært en tur nede i kjelleren i bitende minusgrader, med lavt blodsukker og lettere rådvillhet. Løsningen viste seg å være enkel; holde seg til planen.
Det ble en ny opplevelse for oss å turskøyte med sekker på rundt 25 kilo over flere dager, og vi fant fort ut at filming og kameraknips i fart stort sett endte med fall.
Det var så og si full radiotaushet rundt prosjektet i gammel grenselos-ånd. Etter 3 dager, 2 friske netter under tarpen, 6 bål, en god del markastue-boller, mye slit, mye moro og 130 kilometer med skøyting og vandring var vi framme ved svenskegrensa.
Vi blei riktignok stoppa av politiet en kilometer fra grensa, men det var bare en hyggelig prat, og jaggu fikk vi blålys-salutt på vei ut med skyssen vår.
Dette blir kanskje ikke en turskøyte-klassiker med årene, eller blir det det?
Det vil tida vise, men ruta; «Flyktningeruta – den iskalde veien» er uansett åpnet!
turskøyting.no 