Flyktningeruta – den iskalde veien

Ideen poppet plutselig opp etter en helg med mye fin og blank stålis ved grensesømmen. Det blei litt frem og tilbake etter siste lette snøfall, men vi bestemte oss til slutt for at snøen ikke skulle stoppe denne mini-skøyteekspedisjonen og prioriterte vekk finere is andre steder i landet.

Rødmussete og vidvinkelbrede i fjeset er vi klare for start ved Skullerudstua i Østmarka

Fin is kommer og går, og flyktningeruta til Riksrøys 53 har vi gått sommertid, men denne ruta langs isveien var noe helt nytt. Det vekket en gnist! Frøet som var sådd ble rett og slett nødt til å spire.

Ikke like god flyt på alle vann. Nord-Elvåga var sånn midt på treet.

I krigens dager var det mange forskjellige flyktningeruter på Østlandet. Å ha en fast rute ville naturligvis ikke være særlig smart. Vi skisset opp vår egen fra Skullerudstua i Østmarka til Riksrøys 25, med flest mulig vann som kunne skøytes.

Turskøyter kan være så mye. Om det tar 5 minutter ekstra å krype under en bru, fremfor å gå over, så gjør gjerne det.

Man kan forberede seg så mye en vil på en tur av denne typen, men spenningen ligger i alt det en ikke veit så mye om. Vi var overhodet ikke sikre på om dette kom til å gå på de tre dagene vi hadde tilgjengelig, men vi visste at vi kom til å gi det vi hadde for å klare det.

Arbeidsøktene var ikke over selv om skøytene var parkert for dagen. Gjennomsvette og kalde var det bare å gyve løs med vedhogst og matlaging. Når det endelig var full fart i bålet og middagen fortært var det bare å lene seg tilbake, glane salig inn i flammene og kjenne natteroen senke seg.

Det verket både her og der, og tilbakelagte mil begynte å kjennes på kroppen. Heldigvis var motivasjonen fortsatt på topp etter å ha vært en tur nede i kjelleren i bitende minusgrader, med lavt blodsukker og lettere rådvillhet. Løsningen viste seg å være enkel; holde seg til planen.

Til fots ut Preståa. Øyeren ble en strevsom affære med mye tilfokket og fastfryst snø. Samtidig hadde den partier som var utrolig flotte.
Som her. Bunnfrosset stålis ved Sandstangen.

Det ble en ny opplevelse for oss å turskøyte med sekker på rundt 25 kilo over flere dager, og vi fant fort ut at filming og kameraknips i fart stort sett endte med fall.

Vi hadde medvind og møtte på flere brøyta baner på tjukk stålis på vannene øst for Øyeren. Hastigheten på og utenfor banene var omtrent den samme. Her suste vi sørover opp mot 20 km/t. Det må sies å være en effektiv måte å forflytte seg på med såpass store sekker.
De siste kilometerne går nok ikke inn i historiebøkene som skøyteteknisk gode, men viljen til å nå målet pushet oss videre mot grensa.

Det var så og si full radiotaushet rundt prosjektet i gammel grenselos-ånd. Etter 3 dager, 2 friske netter under tarpen, 6 bål, en god del markastue-boller, mye slit, mye moro og 130 kilometer med skøyting og vandring var vi framme ved svenskegrensa.

Passe mørbanka nådde vi omsider Grenserøys 25.

Vi blei riktignok stoppa av politiet en kilometer fra grensa, men det var bare en hyggelig prat, og jaggu fikk vi blålys-salutt på vei ut med skyssen vår.

Dette blir kanskje ikke en turskøyte-klassiker med årene, eller blir det det?

Det vil tida vise, men ruta; «Flyktningeruta – den iskalde veien» er uansett åpnet!

Vi holdt liv i trackeren hele veien, og fikk et sammenhengende fint spor som et minne fra turen. Nøyaktig 130 kilometer.

Publisert av Lars Lindland

@oslomarkalove

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: