De siste åra har det vært en sterkt økende interesse for turskøyting, og etter koronaen har svært mange fått øynene opp for de fantastiske mulighetene som ligger i friluftslivet og norsk natur. Det fører også til at mange uerfarne strømmer til isen, både på skøyter og til fots. Det er flott, men det krever omfattende informasjon om isforhold og sikkerhet, for å etablere en god sikkerhetskultur. Det tok mange år å få etablert fjellvettreglene.
Issikkerhet er som regel ikke journalistisk interessant nok før det skjer ulykker. Man formidler drama, ikke opplysning, men det kan kombineres. Det er helt umulig for myndighetene å overvåke og «godkjenne» hundrevis av innsjøer, og islagte fjorder, og det skaper helt urealistiske forventninger om at noen faktisk kan og skal godkjenne isen for dem. Nødetatene har stort sett sluttet å advare mot usikker is, men understreker i stedet hver enkelts ansvar for å sjekke isen selv, og å ha nødvendig sikkerhetsutstyr. Det er veldig bra.
Utstyr kan være ispigger rundt halsen, ei kasteline, og en ryggsekk med flyteelementer. I tillegg staver til å sjekke isen med, og noen å gå sammen med, avhengig av forholdene. Erfarne turskøytere går med fullt sikkerhetsutstyr på langturer med varierende forhold. På korte turer i nærområdet, kan man klare seg med mindre utstyr, men minimum er ispigger og en sekk man flyter på. Putt et par oppblåste tomme pappvinposer eller 3-4 tomme farrisflasker i en svipptursekk. Da flyter man godt om man skulle være uheldig å plumpe, unngår panikk, og tar seg lettere opp på isen igjen.
Kunnskap om og bevissthet om sikkerhet på is, er i ferd med å etablere seg, men vi er langt fra det man har oppnådd med fjellvettreglene. Etter en serie alvorlige dødsulykker på påskefjellet i 1970-åra, ble det satt i gang kampanjer for å lære folk «fjellvett», og i dag er det svært få slike ulykker. Alle skjønner at det er uklokt å legge ut på langtur i påskefjellet, uten tilstrekkelig med klær og annet utstyr, og en viss erfaring og fysisk form, og vi har lært at forholdene kan skifte raskt. Man advarer ikke folk generelt mot å dra til fjells, fordi noen amatører kunne finne på å legge ut på tur. Selv tøffe vær- og føreforhold er uproblematisk, om man kan dette, og har riktig utstyr. Sånn er det på isen også.
Nylig gikk noen av oss en fin skøytetur i Hvalerskjærgården, på super is, for det meste 7 cm tykk, men vi traff på is som var for tynn, under 5 cm, og enda tynnere is, og åpent vann rundt odder, i noen sund, og også midt ute på de store flatene hvor det var grunner som stakk opp mot isen. Vanskelig, men mulig å se og høre for erfarne. Turfølget som kommer bak ser at isen bøyer seg ekstra mye, og man hører det freser under skøytene når isen knekker. Det er litt annerledes på sjøis enn på stålis som gir tydeligere trommelyder. Man må være ytterst oppmerksom, men vi gikk 55,5 km, mye av tiden i god marsjfart på 20 km/t. Lokale og uerfarne, som vi traff, holdt seg i de grunne buktene som hadde 15 cm tykk is.
Vi har hatt en fin utvikling når det gjelder ulykker de siste årene, men er redd det kreves en ekstra innsats for å holde den statistikken nå med den store tilstrømmingen til isen. Vi i ’’Turskøyting’’ arrangerer kurs og guidete turer på isen. Vi driver et stort dugnadsarbeid hver vinter, men koronaen har satt en kraftig brems på denne virksomheten. Derfor er vi mye mer avhengig av mediene.
Turskøytegruppa har til nå hatt over 1000 deltakere på teorikurs i iskunnskap og sikkerhet inntil i fjor, og like mange har deltatt på arrangerte fellesturer med opplæring. Norges Vassdrags- og Energidirektorat, NVE har utvikla ’’Isskolen’’ etter de samme prinsipper, og med det samme budskapet. Nettstedet ’’Varsom.no’’ varsler om isforhold, og via appen «Varsom Regobs» kan man selv rapportere. Turskøytegruppa har en tilsvarende rapportering gjennom det dugnadsdrevne https://tur.skridsko.net/, og driver utstrakt informasjonsarbeid på facebook og på turskøyting.no.
Vi bruker mye penger på sportsutstyr i Norge, og det blir en del utstyrsfokus på isen også. Mange spør om hva som er de beste skøytene og støvlene. Men viktigere enn skøyter og støvler, er sikkerhetsutstyret: stavene som du sjekker isen med, piggene rundt halsen, kastelina, og ryggsekken som holder deg flytende i vannet. Fart på isen er spennende og morsomt, men all ferdsel på isen skal skje under sikre forhold. Så, enda viktigere enn all slags utstyr, er likevel kunnskapen om is, og hvordan man opptrer på isen, når forholdene blir mer utfordrende. Selv på vann med kjempesolid is er det ofte svakere områder ved innløps- og utløpsos feks. 11 mennesker fikk erfare dette på Vestfjorden ved Sandvika søndag 31 januar.
Det har aldri vært dødsulykker i det organiserte turskøytemiljøet i Norge, og svært få andre skøytere omkommer, ingen de siste fire vintrene, på tross av kraftig økt skøyteaktivitet. Det er mange titalls plumpinger hver vinter, men det er greit hvis man har kunnskap, redskap og selskap, som vi sier.
I samme periode har 10 personer omkommet under annen aktivitet på isen, Snøscooter, traktor, isfisker, skiløping og turgåing. Det er et klart tegn på at opplæring og sikkerhetsutstyr hjelper.
Vi ønsker alle med respekt for forholdene velkommen på isen. Ulykkestallene taler sitt tydelige språk om at turskøyting hverken er ekstremsport eller risikosport, men en mestringssport. Med kunnskap, riktig sikkerhetsutstyr, og helst også noen å gå sammen med, er turskøyting en trygg sport. Vi lever derfor etter regelen
«det finnes ikke sikker is, bare sikre skøytere»
Styret i Turskoyting
Rolf Utgård, Pollyanna von Knorring, Hans Aspenberg, Terje Johnsen,
Håvard Tørring og Oddvin Lund.
turskøyting.no 