Oppdagelsen av Gjevingvassdraget som skøyteområde

Tekst og foto: Pål Herman Sund

Det var en gang et område som het Gjeving, som har fått ligge i fred i alle år uten at turskøytemiljøet har kjent til det.  Med sine mange forlokkende vann ligger Gjeving der i et for mange ukjent vassdrag. Og hadde satellittene holdt seg unna hadde det kanskje fremdeles vært en ukjent perle.

Dette er en liten historie om da vi fant Gjevingvassdraget som skøyteområde. En kort beskrivelse av området vil være med i den kommende Turskøyte-guiden, men den forteller ikke den hele og fulle sannhet. Det gjør i grunn ikke denne historien heller, men jeg skal prøve å formidle euforien og gleden som oppstod da vi tok vår første sjansetur basert på noen Sentinel-satellittbilder og andre informasjonskilder til nettopp Gjeving. Når jeg nå har gått opp kronologien ett drøyt år etter debuten på Gjeving, så er ikke nødvendigvis alt i historien her helt korrekt heller.

Når begynte historien og hvem var med? Vi har et lite miljø med (semi) ”aktive” turskøytere i Søndre Vestfold (Sandefjord, Larvik og omkringliggende herligheter). Organiseringen er så enkel som at “noen kjenner noen” og de noen som ikke er med i en Messenger snakkegruppe blir meldt inn i denne. På den måten er det 12-13 potensielle turskøytere man fort kan få tak i. Og du som leser dette, bor i området og vet at du ikke er med i den snakkegruppa, ta kontakt 🙂

I slutten av januar 2022 var det “god-is-krise” i Søndre Vestfold og Nedre Telemark. Det var rett og slett mer bra is enn det de fleste av oss rekker over i en travel hverdag. Øvre- og Nedre Toke, Herrevassdraget, Kilevann for å nevne noen lå der med isen dekket for skøytetur. Også nedover Sørlandet var det myriader av store- og små islagte vann. Og Sørlandet er ett stikkord, de siste sesongene har vi sett like mye sørover som nordover for å lete etter skøyteis. Nordover blir retning Oslo og der dokumenteres det godt, og med oppvekst i Oslo har jeg og besøkt mange vann i området. Sørlandet derimot er temmelig ukjent for meg.

Fredag 28. januar 2022 var Espen og jeg på en fin tur, vi skøytet 45 km på Nedre Toke med start fra Merkebekk i syd. Etter den runden, en kort tur i bilen til Hullvann rett nord for Kragerø og ytterligere 20 km til på skøytene. En bra fredag og god stemning! Espen har fri hver fredag, jeg kan ta fri fredagen to uker senere. Vi avtaler ny runde da, og det er som nevnt bra is “overalt”.

Men hva skjer i mellomtiden? Naturligvis kommer det godt med snø, etterfulgt av frykt for hva nye Sentinel-2 bilder kan vise. Den 9. februar kom det en scene som viser tilsynelatende hårfine snøgrenser. Syd for Kragerø ligger Skarvann med sine 18 m.o.h og tilsynelatende uberørt av snøværet. Nabovannene Hansjø og Ilsjø, henholdsvis 26 og 29 meter over havet,  er tydelig delvis snødd ned. Skarvann er et alternativ, men Espen har naturligvis akkurat vært der og klar for et annet reisemål. Enda lenger syd, på halvøya fra Tvedestrand og nordøstover ser det ut som lavere områder har sluppet snø. Det ligger åpenbart is på Tvedestrandfjorden, og det blinker turkis fra falsk-fargekombinasjonen i Sentinel-2 bildene fra en mengde vann litt nærmere Gjeving og sommerparadiset Lyngør. 

Ukjent område og fram med NVE Atlas, hva er det vi ser på? Svaret er Gjevingvassdraget og etter “litt” kartstudier så er det klart at det ligger minst 30-40 kilometer strandlinje og venter på skøytene her, fordelt over 6-7 vann og innenfor et område på 12-13 kvadratkilometer. Skikkelig “compact games” med andre ord. Vi blir enige om at Gjevingvassdraget må prøves, og fredag 11. februar plukker jeg opp Espen. Sola skinner og vi setter kursen mot sør, men det er da veldig mye snø? Bilen passerer Hullvann som vi skøytet 2 uker tidligere, og det ligger godt nedsnødd! Det blir mindre prat i bilen og lett nervøs stemning. På Brokelandsheia, ytterligere 2 mil mot sør, er det brøytekanter som på høyfjellet. Og ved avkjøringen mot Tvedestrand har vi strengt tatt resignert, det er mengder av snø, og selvtilliten på tolkning av satellittbilder synker kraftig. 

Men i svingene ned mot Tvedestrand, som om noen har tryllet, så forsvinner snødekket og det blinker i fjordisen. Lettelsen brer seg og humøret stiger. Vi finner veien bort til Størdalsvannet, det lavestliggende i vassdraget. Her bys det opp til dans, det er stålis som venter på oss! For en kontrast, for en lettelse! Det er store smil og mange kilo lettere setter vi de første skjærene på den fine isen.

Det viser det seg fort at området er en perle. Krokete strandlinje, fine små vann, områder med villmarkspreg og korte landpassasjer. Isen var definitivt best på Størdalsvannet som med stålis overrasket og var helt parkett. De øvrige vannene hadde støpeis og mer rugler med stigende høyde, På veien hjem var det bare blide fjes og unison enighet, hit skal vi tilbake! Og det løftet har vi holdt.