Med isobservasjoner som spenner over hele skalaen, fra illevarslende gult, til knakende grønt, den siste uken , var det helt klart at lørdagen skulle tilbringes på Tyrifjorden. Her var det åpenbart at vi ville møte både fantastisk nylagt stålis, og artige utfordringer. Men hvem var egentlig vi,… Denne lørdagen hadde jeg jo ikke noen å dra på tur med.
Så jeg gjorde som i lignelsen om mannen som skulle holde gjestebud. Jeg sendte ut SMS-er til personer jeg har lovet å ta med på tur. Og umiddelbart begynte avslagene å strømmet på.
Den ene skulle tilbringe dagen i en håndballhall, mens en annen måte se til speiderne. Den tredje måtte se til noe greier i Trondheim, mens den fjerde hadde noen barn han måtte teste ut i skiløypa. Og når også femtemann fortalte at han heller ville se til en snødekt sjø nær svenskegrensen, så gav jeg opp litt, og tenkte at da får jeg bare dra i vei, og heller se om det kanskje kunne dukke opp noen fra de gatene og stredene jeg passererte.
Og jammen gjorde det ikke det. Klokken 07.49 tikker det inn en melding fra Per
Skall du checka ut Tyrifjorden
Jeg svarer at jeg drar om en time
Fint! Jeg skall hemta Ruben på samma tidspunkt, och så kör vi mot Tyrifjorden.
Så da hadde vi en plan. Tyrifjorden er en stor sjø med mye spennende is, som det definitivt er både morsommere og tryggere å utforske i godt selskap.
Framme ved golfbanen, ble vi stilt for et valg. Skulle vi gå ut på nordsiden, og følge sporene i snøen etter alle de andre som har gått over den snødekte isen før oss, eller skulle vi prøve oss på den speilblanke isen på sørsiden? Den som ikke så bærende ut fra bilen, og hvor det ikke så ut som noen hadde gått før?
Etter en rådslagning som varte omlag ett mikrosekund, ble vi enige om det siste. Og hvilken is det var! Speilblank, beksvart stålis over hele bukta. Den lille skuffelsen over at den egentlig var ganske tykk, kunne vi leve fint med, der vi suste sørover, og rundet Storøya. Vi skulle få mer enn nok av muligheter til å bryne oss på tynnere is senere.
Flaten mellom Storøya og Geitøya bød på fantastisk spennende is, med vindbrønner, råker og isbruer som nesten bar oss. Det var til og med mulig å ta seg rundt til utsiden av Geitøya og komme seg ut til utstikkeren som peker ut mot Utøya.
Innover igjen, hadde vi et lite håp om at det ville være mulig å krysse på nordsiden av Storøya, og finne bærende ise på den andre siden. Men der fant vi ikke annet enn åpent vann, og en eldre herremann som var ute på sine velbrukte bandyskøyter. Ikke hadde han skøytesekk. Ikke hadde han staver. Og ispigger hadde han heller ikke. Men han gliste fra øre til øre, og hadde det åpenbart helt topp. Etter å først ha forvisset seg om at vi ikke var fra lokalområdet, betrodde han seg til oss.
Du vet, de lokale innbyggerne her er en gjeng med latsabber og feiginger. Her treffer jeg knapt et menneske på isen, selv om det er perfekte forhold. Og de få som våger seg ut på isen, velger den brøytede banen på Steinsfjorden i stedet for den flotte isen her.
Eldre Herremann
Herremannen, som viser seg å være den som kjenner isforholdene på Tyrifjorden bedre enn noen annen, og alltid går med piggene festet til håndleddet, ristet oppgitt på hodet, mens vi fortsetter turen tilbake til utgangspunktet, for å utforske Storøysundet og Sælabonn, som vi visste at skulle være bra.
Men her kommer vi til det litt mindre inspirerende partiet av turen. Gammel snøis, og snø på isen. Selv om de gamle råkene, som hadde fryst igjen, tidvis bød på fin is, var det ikke fritt for at vi gledet oss til å komme ut på bedre is i den ytre delen av Storøysundet. Så farten var nok kanskje mer tilpasset isen som var på utsiden av den siste råken vi skulle passere. For plutselig var det en av oss som fikk den innskytelsen at dette var et godt tidspunkt for en repetisjonsøvelse i ikke planlagt selvredning.
Og her kommer vi til et punkt som det typisk ikke undervises i på de utmerkede teorikursene. Fra råka hører jeg:
Kameraet, Kameraet!
Og jeg vet akkurat hva som må gjøres. Jeg strekker meg mot råka. Naturligvis ikke for å dra opp gubben som ligger og kaver. Nei, jeg tar tak i posen som rekkes meg, pakker lynkvikt ut kameraet, og får ut batteriet. Dette er en helt vesentlig del av det å være fotograf på isen. Ingen vanntette poser er helt vanntette. Og det tar fascinerende kort tid før et batterilokk fryser igjen. Og da er det gjort. Elektronikken i kameraet kan godt bli våt, bare den får tørket opp igjen, uten at strøm på. Det er bare så sørgelig vanskelig å få ut dette batteriet når alt er frosset helt igjen.
Så med kameraet reddet, var tiden inne for dagens første matpause. For, sultne som vi var, visste vi også at, om det er en ting du ikke ønsker å gjøre umiddelbart etter å ha plumpet, så er det å sette seg ned for å bli kald. Så, mens den uheldige turskøyteren fikk på seg tørt tøy, og gjorde seg ferdig med selvredningsøvelsen sin, fikk vi andre sjansen til å hive i oss et par brødskiver innimellom langing av våte og tørre klær.
På dette tidspunkt dukket det opp nok en turskøyter som hengte seg på følget med den største selvfølgelighet, der vi fortsatte utover, og nesten runder Rytterholmen på utsiden.
Flaten mellom Sælabonn og Svartøyene kan ikke beskrives som annet enn uanstendig bra. Helt svart stålis, uten en eneste luftboble. Følelsen av overjordisk magi, ble ikke noe mindre da vi svingte inn mellom Svartøyene, og steinbunnen, som lå badet i det varme ettermiddagslyset, formelig kommer mot oss, når vi kommer inn over grunnene.
Nå var det slik at enkelte av oss ikke hadde hele dagen til rådighet. Og med den noe improviserte selvredningsøvelsen, lå vi allerede litt etter skjema. Hjemturen gikk derfor tvers over Sælabonn, med noen interessante råkpasseringer. Med lærdommen fra den første råkpasseringen, om at plumpingen nok skyldtes litt høy fart, friskt i minne, nærmet vi oss området med råka som gav oss den første pausen, i fint driv.
Man trenger ikke nødvendigvis å gå gjennom isen, for å plumpe på Tyrifjorden. Det holder fint å kjøre ut i et område der isen har blitt bøyd ned en halvmeter. En halvmeter overvann bremser faktisk ganske godt, og det gikk som det måtte gå, med svalestup, mageplask, og ny matpause for oss andre i solen.
Resten av turen forløp nokså begivenhetsløst, med unntak av at en annen turskøyter vi møtte, som viste oss et kornete bilde av den første plumpingen vår. Det hadde han fått tilsendt fra en annen turskøyter, som hadde stått på lang avstand og tatt bildet.
Og her må jeg bare få lov til å påpeke en fototeknisk selvfølgelighet. Dersom du ønsker å ta et godt bilde av noen som plumper, så er første bud å komme seg nærmere. Og når du først har kommet deg nærme nok til å ta et godt bilde, så ville det ikke vært en unaturlig ting å spørre om det går bra, og samtidig forsikre seg om at vi hadde alt vi trengte.
Men for all del,…
Strålende is, strålende følge og strålende tur!
turskøyting.no 