Å gå på åpent vann

Etter et par sørgelige uker, der det ene lavtrykket etter det andre hadde skylt inn over områdene sør for Dovre, pekte nå pilene for lufttrykket i riktig retning. Med et høytrykk i anmarsj, er det bare å begynne speidingen etter de neste vannene som skal legge seg. 

Det er fortsatt tidlig i sesongen, og nærområdene legger seg ikke før tidligst om en uke. Men i fjellene bør det åpne seg noen spennende muligheter. I Jotunheimen la Vinstre seg dessverre akkurat i det lavtrykkene skyllet inn over oss. Sprekkmønsteret i isen kan sees tydelig på SAR-bildene fra 19. november. Med tanke på de mengdene med snø som har falt siden da, er det nok håpet om snøfri is på Vinstre ute nå.

Så vi studerer værmeldinger, og lager isleggingsprognoser. Hvilke vann kan være aktuelle? Nærområdene til Oslo trenger nok noen ekstra dager, og er i beste fall klare over helgen. Innover i landet har Fjorda brukbare innfrysningsforhold på på torsdag. Men selv om isen skulle legge seg natt til torsdag, ligger det ikke an til mer enn 2cm på lørdag og 3cm på søndag. Så Fjorda får vente til senere i sesongen.

Så har er det åpenbart at det må kraftigere lut til. Værmeldingen viser at forholdene, både for innfrysning, og for isvekst, er mye bedre når vi beveger oss nordover mot Jotunheimen og Rondane. Men uten noen sikre observasjoner fra vann som nylig har lagt seg, må vi sette vår lit til at torsdagens satellittbilder vil gi oss noen hint. Bare ikke skyene dekker over det vi ønsker å se.

Satellitten passerer på torsdagen, og bildene kommer. Det er skuffende mye skyer. Men etter litt finkjemming, finner vi noen hull.

Et av hullene er over Valdresflye. Der viser bildene, helt riktig, at Vinstre er helt snødekt. Bygdin er, som forventet helt åpen. Men på Olefjorden er det tegn til islegging. Kan det være en mulighet?

Litt senere tikker det inn en melding på messenger. Ulrike har funnet et lite hull i skydekket over Rondane

Med skygger fra fjellene, og et lett slør av skyer, er bildet vanskelig å tolke. Her er det bare to muligheter. Enten er det nylagt stålis, ellers så er det helt åpent. Men det er tegn på at isleggingen er i gang. Uten en eneste registrert ismelding på skridskonätet, så kan vi ikke støtte oss på statistikk om når Rondvatnet pleier å legge seg heller.

Men værmeldingen er lovende. Det blir kaldt, og blir klarvær. Med strålende sol, og -20 grader kan det bli en kanontur på Rondvatnet, som med sin nord-sør retning er ett av de vannene i fjellheimen der du faktisk kan få et glimt av sola vinterstid.

Men det er 11 kilometer og 400 høydemeter å gå på ski inn fra Mysusæter. Dette har alle forutsetninger for å bli en spektakulær bomtur også.

Men jeg kjenner at jeg har lyst.

Isleggingsprognosen for Rondvatnet viste at den ville vokse til over 7cm innen lørdangen

Vi starter dagen tidlig, slik at vi kan gå oppover på ski i grålysningen. Men den varslede soloppgangen på vei oppover fjellet, må vi se langt etter. For dagen er grå. Skyene ligger tungt over de massive fjellene i Rondane. Alt vi kan se, er nyanser av hvitt og grått.

Så vi blir gående å se på sporene i løypa. Ett enkelt skispor. Og det går innover. Det betyr at det er noen der inne. Kan det virkelig være noen som har dratt inn før oss for å sjekke isen? Det virker utenkelig. Med tanke på at det fortsatt  ikke har blitt registrert noen turer på Rondvatnet, ville det vært litt surt om noen hadde sneket seg inn like før oss. Så vi blir enige om at det må være en lokalkjent mann i 60-årene som har stått opp tidlig, tatt med seg fuglehundene sine, og gått inn på sine gamle Fischer ski. 

Etter drøyt 8 kilometer med bare oppoverbakker, er det ikke fritt for at enkelte av oss begynner å bli litt slitne. Og da, akkurat i det baktroppen trodde hun skulle dø, får vi øye på ham. Før baktroppen rekker frem, har fortroppen allerede rukket å snakke ferdig med mannen, og står klar til å forkynne det triste budskapet for oss. 

Lokalkjent mann, 60+ på gamle Fischer ski, hadde gått opp i går, og tilbragt natten på Rondvassbu. Det eneste positive han hadde å fortelle, er at hytta fortsatt er varm. Å gå på skøyter på Rondvatnet kan vi bare glemme. Ikke bare er det, alt for tidlig i sesongen. Vannet er dessuten helt åpent.

For en som kjenner at hun holder på å dø, er dette unektelig nok en liten kalddusj. Så hva gjør vi? Tanken på åpent vann hadde strefiet oss da vi så satelittbildene i går. Vi visste at det var risikabelt. Vi visste at det kunne bli bomtur. Men skulle vi snu? 

Vi hadde klart å komme oss opp alle bakkene, og vi kjenner at vi står i et majestetisk landskap, selv om fjelltoppene er skjult bake skyene. Det er akkurat passe kaldt og det er vindstille. Skiføret et fint. Åpent vann, eller ikke, vi er uansett på en spektakulær tur. Det er ingen grunn til å snu nå. En varm hytte venter på oss, og vi bestemmer oss for å gå de siste kilometerne for å fullføre det som blir sesongens mest spektakulære bomtur.

Det er som om det illevarslende budskapet vi har fått blir understreket av at vi ser at Rondvatnet ligger under et mørkt hull i skydekket foran oss..

Det er forøvrig ikke første gang vi får dårlige nyheter av folk vi møter på vei til et skøytevann. Kanskje vi burde la være å lytte til kjentfolk? Da kunne vi i det minste leve i håpet til vi er fremme.

For noen sesonger siden hadde vi en av de flotteste skøyteopplevelsene, nettopp etter å ha snakket med noen vi møtte i de siste bakkene opp mot Nordbysjøen. Frykten nærmest lyste ut av øynene deres da de la ut om hvor fryktelig tynt det var. De hadde til og med sett noen galninger som hadde gått igjennom isen, og som nå stod på den andre siden og skiftet.

Den gang, som nå, fortsatte vi opp for å sjekke forholdene selv. Isen var ikke tykk. Men den bar oss alle. Vi slo følge med galningene, som forøvrig hadde stått tidlig opp, og koste seg i solen med dagens første lunsj. Med fult utstyr, og i godt selskap, fikk vi et av sesongens høydepunkt, på svært så pedagogisk is.

Kan dette være et frampeik om det samme? 

At iskunnskap er mangelvare blant skifolk, er ingen hemmelighet. Men kan det stå så galt til, at du kan stå ved vannkanten og ikke klare å skille mellom islagt og åpent?

Vi er nesten inne ved Rondvassbu når vi får det første overblikket over vannet. Den sørlige bukta er snødekt, akkurat slik vi så på satellittbildene. Men den mørkegrå flaten som ligger bak, er definitivt ikke åpent vann. Stemningen stiger betraktelig. Det er akkurat slik blank nylagt stålis ser ut på denne avstanden.

Tykkelsen vet vi ingenting om enda. Det kan fortsatt bli bomtur. Isen kan være 3cm tykk, slik at den akkurat ikke holder. Men en bomtur til et islagt vann føles mer redelig, enn en bomtur til et vann som ikke legger seg på mange uker enda.

Vi spiser på hytta før vi går ut for å sjekke isen.

Fra satellittbildene vet vi at det er drøyt 300 meter å gå over snødekt is, før vi kommer til det vi håper er nydelig stålis. Der vi går ut, er isen er solid under snødekket. Men vi oppdager fort at snøen har presset ned isen så mye at vannet har trukket opp. Dermed vasser vi gjennom et parti med overvann og slaps. Spenningen stiger etter hvert som vi nærmer oss kanten. Selv med bare to meter bort til stålisen, aner vi ikke om den vil bære oss. Vi rekker akkurat ikke bort med staven når vi slår lett gjennom blandingen av snø, is og vann. Vi kommer ikke over her. Vi må rygge. 

Vi leter langs overgangen mellom snødekt is og stålis, for å finne et sted der det er mulig å komme over. Litt lengre borte finner vi et sted med litt mer hold i isen. Endelig er vi nær nok til å plassere det første hugget i stålisen.

Det første hugget er litt forsiktig. Den virker solid nok. Så et litt kraftigere hugg. Vannet pipler opp, men staven går ikke gjennom. 

Det holder!

Vi kommer oss over på det som viser seg å være 8cm blank fin stålis. Hjertet gjør et hopp. Det blir skøytetur.

De første skøytetakene brukes til å gjøre seg kjent med vannet. Hvordan er kvaliteten på isen. Har den lagt seg jevnt? Har den noen overraskelser på lur? Etter bare 100 meter kommer vi til et nytt skille i isen. Er det stopp her? Nytt hugg. Det er litt tynnere, kanskje ned mot 6 cm. Det holder fortsatt.

Vi skøyter forsiktig videre langs de spektakulære fjellveggene der istapper, høye som hus, kaster seg over oss. Det er ikke fordi vi er engstelige. Isen virker homogen, og vi kunne sikkert gått fortere. Men å stå på skøyter i disse omgivelsene er en mektig opplevelse. Vi vil nyte hvert eneste skøytetak. Vannet er ikke så stort, og vi vil at dette skal vare lenge.