Glisetur

Jeg kjenner en litt ubekvemme følelsen i magen i bakkene oppover fra Halden, der snøen som lavet ned hjemme for to dager siden var helt borte. Det ligger snø og is i veikanten, mer og mer, jo nærmere vi kommer grensen. Hva skal jeg si hvis det viser seg at jeg har lokket med fruen på en skikkelig bomtur?

Etter en periode der det har ligget flott is på de fleste vann sør for Oslo, har yr.no kjørt en skikkelig berg-og-dalbane med minusgrader med snø, og plussgrader med regn, den siste uken. Uten noen gode meldinger fra området, er det umulig å vite hvordan forholdene er. Med fastfrossen slaps, så er det like greit å gi opp. Med overvannsis, kan turen få en brå slutt, etter noen hundre meter, med hodet tredd ned i overisen. Jeg så at det var snøfritt på web-kameraene fra Halden, og tenkte at det ville være bedre her enn på Vansjø, men glemte å sjekke høydekurvene. 

Kornsjø ligger 140m over havet. Det kan være alt som skal til for at forholdene her er som på Vansjø. Derfra har vi fått melding om at det er store utfordringer med at der det  i går var masse vann, går man nå gjennom overisen. Drøye to timers kjøretur for en bomtur er litt langt, men vi kan sikkert gå ut til en holme og spise matpakken der, før vi kjører hjem. Nå er det uansett bare å la det stå til.

Vi parkerer bilen ved noe vi tror er en forlatt butikk, ved Kornsjø stasjon, og går ned mot vannet. Isen ser slett ut, men i motlyset er umulig å vurdere den, så jeg tør ikke å kjenne på følelsene før jeg har gått en liten runde og kjent at det ikke er noen som helst tegn til problematisk overis. Det er helt fantastisk! Glassklar svart stålis, mer enn tykk nok, og med en lydløs og helt blank overflate. 

Vi er helt alene der. De andre vi snakket med, hadde andre planer i dag, eller de synes det ble for langt, eller de skulle på ski. Det var vi som tok sjansen på å dra hit i dag, og det var vi som fant dette. Solen skinner fra en fortsatt skyfri himmel, og gliset brer seg fra øre til øre. Jeg ser bort på fruen. Hun gliser fra øre til øre, hun og.

Det er selfie-time!

Gliseturene er noe av det som gjør livet som turskøyter spesielt. Hvor ofte ser du en jogger som gliser fra øre til øre? Eller en syklist, eller en skiløper. Det er ikke det at dette skjer på alle turer. Men skremmende ofte. Sesongens første tur på nylagt stålis som sprekker opp under skøytene, er en selvsagt glisetur. I -30 over hele Gjende på døgngammel stålis, frøs smilet fast i ansiktene til alle som var med. Og som i dag, da vi tok sjansen på noe annet enn resten av gjengen, og fikk fullklaff. Jeg tror kombinasjonen av vakker natur, følelse av mestring, og altoppslukende tilstedeværelse, gjør at vi ikke klarer å la være å glise fra øre til øre.

Og gliset ble ikke noe mindre da vi fikk høre at de som dro til Vansjø hadde satt standarden for 10 poeng i øvelsen overisutløst synkronstup. Og når vi, tilbake til bilen, etter 4 mil på kanonis, møtes av en gedigen gneldrebikkje og en pottesur kommentar om at «Dette er privat parkering», smiler vi fra øre til øre tilbake.