Det ble en brå slutt på skøytesesongen 2020-21 for meg.
Det gikk ikke så bra 8.mars på selveste kvinnedagen, men tross alt kunne det gått verre. Hadde heldigvis litt flaks.
Spørsmålet er om det holder med flaks som forsikring når vi beveger oss der ute på isen eller i naturen ellers.
En fantastisk skøytesesong er på hell, det har blitt mange mil på skøyter hver uke gjennom vinteren. Naturopplevelser har stått i kø, og er opplevd sammen med hyggelige folk. Sterkt vanedannende dette, pleier jeg å si. Turer med istykkelse fra 4cm til 50cm. Alltid med fult sikkerhetsutstyr og alltid med turfølge. Ja, bortsett fra siste turen da, utstyret var med, ikke turfølget.
Siste tur.
Tenkte på vei inn til første vann. «Nå er isen tykk, faren for å gå igjennom er veldig liten, men det er mange sprekker, og fort gjort å trå i en sprekk og falle stygt. En viktig grunn til å ha med turfølge, men det har du ikke i dag».
Turen startet ved Losby i 13-tiden, jeg ville innover vassdraget. Målet var de fleste kriker og kroker, nyte naturen jeg vet er så fin. Planen var å komme inn til Grinderen, men så langt kom jeg dessverre ikke.
Turen startet fint, på nydelig flobelte og sol i kinnene. Langt der inne på Søndre Krokvann innerst i vestligste arm (der det sjeldent går folk) skjer det som ikke bør skje.
Etter å ha skøytet innover i flott natur, tatt bilder og bare nytt dagen, blir jeg blendet av solen, er litt uoppmerksom, og der sitter skøyten så til de grader i en sprekk. Veien til isen går raskere enn jeg klarer å ta meg for. Jeg tar imot med brystkassen, får luften slått ut av meg og får ikke dratt pusten inn igjen.
Ligger i fosterstilling og lirker/suge luft ned i lungene, må puste…, dette vekker heldigvis pusterefleksen. Når lungene fylles igjen knepper det oppover hele brystbeinet og smerten kommer og det er noe som ikke stemmer.
Jeg er langt inne i Østmarka, har vært uten mobildekning lenge og vet jeg må klare å komme meg tilbake til bilen ved Losby. Det blir en strevsom og lang tilbaketur, av og på med skøyter og over 6 vann.
Heldigvis har jeg alltid med meg smertestillende i mitt faste utstyr. Vet ikke om jeg hadde klart tilbaketuren uten dette.
Det blir legebesøk dagen etter, orket ikke samme dag.
Resultat: brister i brystbeinet, flere ribbeinsledd har fått stor påkjenning og 2 ribbeinsbrudd.
De neste 2 ukene blir et smertehelvete, de neste 2 gradvis bedring, og til slutt blir jeg heldigvis helt bra. Flaks!
Jeg har fått god tid til å tenke på hvor fort lykke kan ende opp i ulykke. Ikke veldig stolt av å ha gått på tur alene, men mange gjør dette innimellom og det samme gjør jeg. For det går jo som regel greit, og det er ikke alltid like lett å få turfølge på sparket. Tror flere kjenner seg igjen her.
Det er veldig mange steder i skogen og andre steder med dårlig mobildekning i landet vårt, tross bra utbygd nettverk. Mange av vannene vi går på ligger i disse områdene.
På korte turer har en ikke med så mye utstyr, og ved en skade kan en fort bli veldig nedkjølt før noen er heldige å finne deg, om de finner deg.
«Is er natur, den er hverken trygg eller utrygg. Det er vi som må være trygge når vi går. Det handler om kunnskap, redskap og selskap!»
Hilsen heldige tross uheldige
Cathrine
turskøyting.no 