EtterTacoTur mars 2021

-Klar for skøytetur rett etter taco’n på fredag? Bare gå til det sier stopp.

Løpekamerat Jo Inge er aldri vanskelig å be, selv på de rareste tider av døgnet. Han slo til tvert, møtte opp på Bru, og gikk til det sa stopp. I en råk. Etter 8 sekunder. Med hodet først.

DEL 1: Langen-Høljer’n-Våg-Mjær-Lyseren-retur.

Pangstart: Seks på tur og én til sykehus

Tekst og foto: Anders Baumberger

Totalt var vi syv karer som syntes nattlig skøytetur var en knallgod idé, eventuelt har det såpass middelmådig hjemme, at det i alle fall var bedre enn alternativet. Sammen dro vi med brede glis utover Langen, inn i fredagskvelden. En stor råk har den fordelen at man lander mykt. Et slukhull har den fordelen at du lander hardt, men slipper å bade.

En råk på ca én mannslengde derimot, er akkurat passe stor til at man med litt fart både lander hardt i kanten på den andre siden, og samtidig får seg et bad. Legg til at råken kommer så overraskende at hodet er det som tar iskanten først, så har du ulykken som inntraff 8 sekunder inn i denne turen. Jo Inge og vi andre er nøye med å bruke hjelm – når vi sykler, så hjelmen til Jo Inge fikk heldigvis ikke en eneste skramme der den lå i bilen.  Han dro fram tørt skift og lappesaker, men jeg protesterte og sa at dette var syjobb for fagfolk, så han ble noe motvillig fraktet til Ski sykehus.

(Lærdom 1: Jeg skal revurdere mitt forhold til både hjelm og knebeskyttere. Frihetsfølelsen er noe av magien ved turskøyting, men den følelsen er best med et hode som er helt, og det skal ikke rare hjelmen til for å ta det verste støtet.)

Jo Inge har kommet seg opp fra råken og forhandler om behandling på stedet.

Vi andre fortsatte ned Langen, over til Høljer’n som er en lumsk men vakker, bortgjemt og ofte glemt perle. Videre gikk ferden over Våg, hvor bebyggelsen i Våglia speilet seg i isen, før vi fortsatte ned til Mjær. Når ingen ser meg, må jeg alltid teste langsklia på skolen i vannkanten der, og denne natta ble ikke noe unntak. Vi var på tur og hadde ikke noe vi skulle rekke. Og jeg elsker lange sklier. På Mjær var det plutselig åpent vann både til høyre og venstre for skøytene, og jeg forbannet meg over at jeg heller ikke denne vinteren rakk å skaffe meg skikkelig hodelykt. Langrennstavene var heller ikke veldig egnet for å teste isen, så jeg fikk låne skikkelig isstav for å ta oss trygt over det mest utsatte partiet. Gjengen fulgte etter som en lysende orm som snodde seg mellom de åpne partiene, mens lyktene gav gjenskinn i vannet og isen. Vi var skikkelig i gang. Det er dette som er turskøyting.

(Lærdom 2: Skikkelige isstaver har vitterlig noe for seg.)

Lengst sør i Langen finner vi Råken hvor det selvfølgelig alltid er en råk, men John Anders Råken, fra nettopp Råken unngikk råken. Jo Inge hadde brukt opp kvoten på turen som var satt til ett bad.

Frankenstein på Lyseren

Siste tacolefse ble forbrent opp bakkene til Lyseren. Her utforsket vi hver bukt og hver odde, anført av Øystein som har hytte der, og som truet med å fyre opp badstua og sette fram noen kalde pils. Noe av det jeg liker aller best med Lyseren er at den ligger så høyt at hele vannet stort sett bader i sol, uten at det hjalp så mye nå rundt midnatt. Lyst ble det derimot da vi passerte Bermerud badeplass hvor en kar stod og fekta med hodelykt utpå isen. Mannen så ut som en slags blanding av Frankenstein og arabisk sjeik med turban av blodrød bandasje rundt hodet. Jo Inge var lappet sammen og hadde fått på seg tørt skift, så han var så klar som han kunne bli, og hang seg på lysormen videre rundt Lyseren. Ultraløpere er et eget folkeslag som ikke gir seg før noen knekker beina på dem.

Et snev av dårlig samvittighet streifet meg da jeg passerte odden hvor jeg fridde og fikk «Ja», før hun visste hva hun gikk til. Turskøyte-ektefeller fortjener egentlig bedre, men på plussiden må det nevnes at vi kommer hjem som lykkeligere og bedre mennesker etter hver tur på isen. Naturkreftene trakk oss mot land da vi passerte pilsen og badstua, men vi rundet Lysreren og på hjemturen til Bru tok vi også med oss alle kroker og viker på Langen.

d Gjengen er samlet igjen på vei tilbake over Mjær. Fra venstre: John Anders Råken, Guilhem Blanchet, Terje Skåre, Øystein Rian, Lars Petter Ernø og Jo Inge «Frankenstein» Fjellstad.

Turtips 1: Dagsturen Langen-Høljer’n-Våg-Mjær-Lysren rundt og retur er drøyt 8 mil lang, om man tar med alle små viker, hvorav kun ca 6 km er til fots. En virkelig flott og variert dagstur som kan gjøres vesentlig kortere om man ønsker det.

Generelt: Én av mange fine sider ved turskøyting er at man kan dra på fine fellesturer sammen med folk med forskjellig erfaring og treningsgrunnlag. Lyseren kan for eksempel være en tur på alt mellom 0 og 40 km, og likevel kan man holde kontakten underveis.

Del 2: Bru-Bindingsvann-Svartoren-Vangenbolle

Døgnåpent på Vangen

Bru, rundt kl 02: Ingen hoppet i råken, to hoppet av, og vi andre hoppet på syklene våre og syklet opp til Bindingsvann. Bindingen til Øystein knakk på nettopp Bindingsvann, så da fikk jeg heldigvis bruk for reserveparet jeg pakket ned i siste liten.

(Lærdom 3: Enkelt verktøy og gjerne et ekstra par skøyter på en langtur kan fort redde turen).

Månen dukket opp i horisonten og vi syklet videre til Svartoren som hadde litt dårligere is, men desto finere stemning da vi fikk månen midt imot på returen. Halvparten av oss hadde knapt lys igjen på hodet, så vi hadde nok med å gjette hvor det var farbar is, og holdt oss like bak de andre. Syv mil på ymse is i mørket uten skikkelig lys, er en interessant øvelse som gjorde at morgengryet ble ekstra verdsatt der vi nærmet oss Vangen på syklene våre.

(Lærdom 4: Nattlig utflukt krever godt lys.)

Svartoren i firetiden på lørdags morgen, uvitende om at vi nettopp hadde vekket et turfølge, som ikke akkurat ventet invasjon av turskøytere ved de tider.

I femtiden ramlet vi inn på Vangen og ble møtt av en kasse full av ferdigsmurte rundstykker, Vangenboller, varm kaffe og en lapp med beskjed om å spise absolutt alt. Snakk om superservice fra Frank og Roy! (Egentlig var hele turen bare et slags alibi for å kunne innta uforskammede mengder Vangenboller). Etter ti timer på farta gjorde det godt å sette seg ned, men ikke fullt så godt for Terje, som sammen med Lars Petter utgjorde seniordivisjonen 60+ i turfølget. Han måtte innse at skøytene lå igjen ved Svartoren og la ut på en 8 km strafferunde på sykkel, mens vi andre utforsket, vakre bortgjemte lille Luttjern i morgengryet.

Del 3: Gjennom hjertet av Østmarka. Mosjøen-Børtervanna-Nordbysjøen

Mjølkeruta til Børtervanna

Mosjøen leverte som vanlig idet morgensola traff åsene omkring, mens halve Mosjørenna var åpen slik den pleier, så her kavet vi på land til vi våget oss utpå. Veien videre til Børtervanna kan gjøres unna på 5 min ned Rausjøveien, men hvorfor gjøre det enkelt når man først er på tur? Vi skøytet heller innom det vi fant av bukter på Rausjøen og tok oss videre gjennom skogen til ikoniske Forfoten. Videre loset jeg hele gjengen via en åsrygg godt utenom idealruta, og ble minnet på hvorfor man ikke skal kjøre bil etter en søvnløs natt. Etter en kort etappe over Stuttjern bar det ned kronglete ned i dyp snø til selve juvelen, Børtervanna.

(Lærdom 5: Dømmekraften styrkes ikke akkurat etter ei natt på skøyter).

Hvorfor følge bekken fra ett vann til neste, når man kan ta en kronglete omvei over en kolle.

Det skulle faktisk gå 120 km til vi så første tegn til liv på turen vår. Utover dagen kom stadig flere utpå Børtervanna, og etter å ha plukket opp noen ferske ulveekskrementer for DNA-analyse traff jeg en gjeng som ikke lot seg be to ganger da jeg tilbød en vangenbolle til hver fra lageret i ryggsekken. Børtervanna har vært en av sesongens store attraksjoner med sine opptil halvannen meter høye doseringer, kuler og hopp, formet gjennom nedtappingen av vannet. Etter å ha besøkt alle deler av Børtervanna og tatt turens andre og siste rast på rompa, bar det ut på nytt jungeleventyr.

Turtips 2: Børtervanna er juvelen av turskøyevann i vårt område, men anmarsjen er lang og kjedelig. Ved å heller gå til Vangen, eller ta raskeste vei rett over til Mosjøen, får man en spennende adkomst og kan oppleve både Mosjøen og Luttjern på veien. Setter man av hele dagen kan også Rausjøen, Forfoten og Stuttjern tas med på veien slik vi gjorde. Totalt ca 5 mil inkludert utforsking av Børtervanna.

Dette er også turskøyting. Kaving mellom vannene. Her på vei fra Stuttjern ned på Børtervanna som er verdt strevet uansett hvilken adkomst man måtte velge.

Ekspedisjon Myrsetersvarttjern

Man vil seg selv vondt om man legger det som egentlig skal være en skøytetur gjennom Østmarka innom Myrsetersvarttjern, hullet midt i marka der sola aldri skinner, omtrent like lett tilgjengelig som det er å uttale. Spesielt når djupsnøen skjuler åpne bekker under seg, og de mange rotveltene gjør hver kilometer til to. Endelig framme kan man nyte ca 40 sekunders skøyting over tjernet. Deretter gjentar moroa seg, bare dobbelt så langt over til Nordbysjøen, som til gjengjeld virkelig er verdt slitet. Ikke minst avkroken Brasmetjern som åpner seg som en egen liten verden der man runder inn i det som først bare ser ut som én av mange små viker. Etter litt mer førstehjelp, tok vi Nordbysjøen rundt, før vi forventningsfulle satte kursen østover mot turskøyteklassikeren Losbyvasdraget med adkomst via Morttjern, Grinderen og Stingsildtjern.

(Lærdom 6: Etter gjentatte forsøk har jeg ennå ikke funnet en fin rute mellom Børtervanna og Nordbysjøen, men det er kanskje noe av sjarmen?)

Medisinsk stopp i en spennende avkrok av Nordbysjøen som vi kom ned til etter en times krangling med dypsnø og rotvelter. Selv dekket jeg meg bak «flere kokker mer søl» og stakk fra åstedet for å utforske Nordbysjøen.

Del 4: Losbyvassdraget – Mønevann – retur til Vangen – Bru – Badekaret

Jo Inge vs råk 1-1

Søndre Krokvann leverte noe av den aller fineste isen på turen så langt. De andre Krokvannene, Tappenbergvann, Røyrivann, Fløyta, Geitsjøen og Mønevann leverte også is godt over forventningene og etappene mellom dem var akkurat så glatte at også det gikk unna på et vis. Selv Knurra lot seg enkelt passere forbi råken. Lengst nord på Mønevann var avstanden til pizza, øl og en taxi hjem skummelt kort, men med vinden i ryggen gikk det unna tilbake til Røyrivannskoia hvor skøytene ble pakket ned for en stund, og vi tok fatt på stien sørover mot Tonevann.

Søndre Korkvann bød ikke bare på fin horisontal is.

Etter en snau times kaving som endte i ei blaut myr, kom vi oss omsider utpå Tonevann under en rosarødsprengt kveldshimmel og med Tonekollen opplyst av gyllen kveldssol. En Narnia-krysning mellom ulv og isbjørn dukket opp på isen, og da innså jeg at det virkelig var på tide å komme seg i badekaret.

Du vet det er på tide å komme seg hjem når dette passerer som ulv.

På vei utpå Mosjøen, er vi kun en time unna start, og Jo Inge med turbanen er tilbake i egne tanker. I siste liten oppdager han råken i nordenden, og klarer akkurat å styre unna. Det står 1-1, og godt er det.

For andre gang på turen må jeg bare suse gjennom sundet mellom «sjørøverøyene» som ligger midt utpå et rosa hav av is, før jeg møter de andre ved syklene. Mørket faller på og siste kalori fra Vangenbolle-bonanza er brukt opp. Det er lørdag kveld, og væskeinntak, badekar og forsømt familie lokker.

Mosjøen og Tonevann i solnedgang ble en verdig avslutning på en minneverdig tur.

Bålkos ved Igletjern som vi passerte på vei hjem. Det slo oss at det også kunne være en fin måte å tilbringe et døgn i Østmarka på. Ett vann + ett bål, i stedet for 40 vann. Kanskje neste år. 

Vel tilbake på Bru var det ikke lenger noen som gjentok forslaget om en siste rolig økt utover Langen, og det var kanskje like greit, for råken lå fortsatt der og lurte, nattemørket omsluttet oss igjen, og beina ropte på sofaen. Lyst til å bli med på neste års Etter-taco-tur? Isen har plass til alle, så det er bare å melde ifra.

Turtips 3: Med utgangspunkt i Vangen og en bolle i magen, er det eventyrlige muligheter for å kombinere turskøyting med spennende etapper mellom vannene. Her er to av mine favorittrundturer i Østmarka:

Kortturen Mosjøen-Lutjern-utsikt fra Tonekollen – Tonevann – Mosjøen har vel det meste man kan ønske seg av en dag i marka, og er også fin for de yngste på turskøyter.

Langturen: Mosjøen-Børtervanna (diverse alternativer beskrevet her) – Losbyvassdraget – Tonevann – Mosjøen kan gjøres så lang man selv måtte ønske. Kaving langs bekken på strekningen Støttumfjorden – Grinderen er for entusiastene, så et enklere alternativ er å gå Dæhliseterdalen direkte opp til Krokvanna, men da mister man Grinderen og eventuelt også Nordbysjøen.

GPS-sporet vist i Sentinel-2 bilde tatt to dager derpå.

Publisert av Terje Johnsen

Turskøyter siden 2007

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: