Bandak

Tekst og foto:
Magnus Overå Bjerve

“-Jag har just haft en religiös upplevelse,… och jag är inte religiös!” utbryter mannen som står foran meg. Han har ikke introdusert seg ennå, men jeg vet hvem han er. Han er helt klart høy på noe -adrenalin, eufori, natur? Kanskje alle tre. Kompanjongen hans står på korona-vennlig avstand med hendene hvilende i kors på toppen av stavene sine. Han smiler fra øre til øre. Selv har jeg akkurat begynt å få tilbake noe som ligner en normal puls. Svensken sier han heter Per Sollerman og jeg svarer at jeg følger ham på instagram. Jeg kjenner han som @nordicskate, dyktig fotograf og turskøyteentusiast, og for meg, en kilde til både informasjon og inspirasjon. 

Dette er min femte sesong på turskøyter, og jeg er sånn passe ivrig. Vinteren 2017 var en heller dårlig vinter og en venn av meg tok meg med på et turskøyte-kurs ute ved Syverudtjern i regi av Rolf Utgård og Franklin Eekhout. Vi lærte om forskjellige istyper og sikkerhet, om lyder og måter å lese isen på. Og disse ringrevene fortalte med slik glød og entusiasme at det var vanskelig å ikke bli engasjert. Rolf hadde særs gode røverhistorier fra sine soloturer tidlig i sesongen på Østmarkas hemmelige vann. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til Arne Nævra. En sånn “lone wolf” natur-elsker som sover på post under et gammelt grantre hele natta for å fange blinkskuddet. Men i Rolf sitt tilfelle handla det om is. Han hadde med seg boka si og jeg sikret meg selvfølgelig et eksemplar. Og det var det. To dager senere sto jeg i nordenden av Sværsvann med splitter nye, sylskarpe skøyter. Jeg hadde funnet meg en ny hobby.

Jag har just haft en religiös upplevelse,.. och jag är inte religiös!

Per Sollerman

De neste sesongene blir ganske bra. Jeg lærer fort at man må gripe sjansen når den er der. Setningen “is er ferskvare” går igjen regelmessig. Svartoren er bra i to dager og så kommer snøen -det kan du banne på. Og et snøfritt Børtervanna med prima ny stålis er fremdeles en fjern drøm. Det skal klaffe med jobb også, selv om jeg er tilhenger av Rolf sin filosofi; at det er lov å komme litt sent på jobb for å gå på skøyter om morran. 

En sen november-ettermiddag roter jeg meg opp på Burudvann for jeg har hørt rykter om at isen har lagt seg. Idet jeg går på avslutter tre personer turen sin. Jeg sier alltid hei på tur, så jeg spør dem om det var bra is? Den ene, en høy mann med hjelm og fullt utstyr snur seg og betrakter meg fra topp til tå. Habitten min er noe improvisorisk, men jeg har det viktigste. Han lar det gå og vi veksler noen ord. Jeg ser han igjen senere på en fellestur med Franklin og han dukker stadig opp i kommentarfeltet på Facebook med råd og tips. Det er først i år, noen år senere, at jeg treffer han på et vann i Rømskog og formelt hilser på Oddvar Tveito. 

Det som er så gøy med disse entusiastene er at de ikke bare aktive på skøyter, de er også aktive i formidlingen av alt rundt. Israpporter, bilder, historier, kurs og sikkerhet. Men det er også et snev av hemmelighetskremmeri. Det deles bilder fra fantastiske turer, men ingen sier hvor det er. Og jeg skjønner det. For jeg vil også ha vannet for meg selv. Jeg vil også gå alene inni skauen på urørt is.

Jakten på ny is blir en hobby i seg selv. Spesielt tidlig i sesongen. Regelmessige besøk på regObs, hashtag-søk på instagram og tråling av et knippe grupper på facebook og etterhvert også studering på sentinel. Og det er slik jeg havner på en innsjø uti Telemark. 

Lørdag morgen sitter jeg ved kjøkkenbenken og dytter i meg kjøleskapsgrøt med den ene hånda og surfer på sentinel med den andre. Planen for dagen er Glomma, men det skader jo ikke å sjekke ut litt bilder? Siste oppdatering er fra 11. februar, bare to dager siden! Jeg møtte Oddvar på Vestvatnet helga før og han snakket om Tinnsjø, så jeg sjekker. Ikke no snø..kanskje i morgen? Jeg zoomer ut for å se litt på sjøene rundt. Bekmørke. Åpent. Men vent; skimter jeg ikke en svak tverrgående stripe? Er det en til? Har jeg virkelig funnet et gigantisk vann ingen prater om? Bandak? Aldri hørt om…

Jeg lar det ligge ut dagen. Glomma-turen er helt sjuk. Elva knaker og bråker, fisk under isen, glassklare partier -og på vindbrønner som uka før lå åpne er det nå speilblank svart stålis. Måtte denne kulda aldri gi seg! 

Senere på kvelden planlegger jeg Søndagen. Jeg går inn på skridskonet og legger med en gang merke til den grønne prikken. Noen har vært på Bandak. Ulrike Jüse sin rapport avgjør det for meg. Lang kjøretur, men faen heller. På mandag er det meldt snø så det er ikke no vits å tenke mer på det. Det blir Bandak.

Og det er der vi er nå. Midt utpå denne sjøen med det fantastiske navnet. Vi nærmer oss iskanten, men vi har stoppet opp ved et parti vrakis som ser litt ferskere ut enn de vi har krysset tidligere. Det knaker en del og isen lager mye lyd. Jeg kaster et blikk på gardinene, fremdeles 15 cm+ tenker jeg. Isen lager enda mer lyd og jeg drar fram telefonen for å filme litt, ta opp lyden. Turfølget mitt, Danielle, uttrykker at hun er livredd. Jeg avfeier det humoristisk med “-Hysj! Jeg prøver å ta opp lyd!” Hun har nettopp fått seg skøyter og dette er hennes fjerde eller femte tur, så jeg kan forstå at hun er spent, men akkurat nå er det lydene som er i fokus! 

Jeg glir bortover, samtidig som lydene tiltar enda mer. “Laserlydene” blir mer og mer til sprø knakelyder og jeg begynner å ane at noe er i ferd med å skje. Lydene kommer nærmere og nærmere og jeg panorerer til siden i håp om å fange noe på film, men jeg blir lurt. Råka oppstår bak meg med et gigantisk drønn. Idet jeg snur meg ser jeg vann og is sprute i været kanskje 10 meter lengre ut. Isflata gynger mens drønnet fortsetter østover i dalen og gjaller mellom fjellsidene. Adrenalinet går fra null til hundre og hjertet hopper over to slag før jeg rasjonaliserer meg fram til at det “bare” er is i bevegelse. Nervøs latter, eufori, glede. Det hele er over på et par sekunder, men rushet skal sitte i kroppen resten av kvelden.

En flere kilometer lang råk har oppstått fra vest mot øst. Noen steder har isen brukket ned, andre steder opp. Enkelte steder tilogmed som to tektoniske plater, der den ene presser den andre ned. En halv meter dypt, krystallklart vann, fyller råka der den peker ned og hvit løs is ligger på den svarte stålisen der den har brukket opp. Vi ser to skikkelser bevege seg  nede ved kystlinja mot sør så vi vender nesa den veien. Vi krysser et par langsgående centimeter-brede sprekker som det pipler vann opp av og jeg kan bare anta at vi beveger oss mellom store nesten ubevegelige flak.

Hør lyden av råken som åpner seg rett foran skøyteløperne!

Så der står vi, fem minutter senere og prater med Per Sollerman og Terje Johnsen. De har vært lengre ute ved iskanten og utløst spenninger (se videoen til Per) på litt tynnere is. Og sånt blir det tydeligvis kjedereaksjoner av. De gir oss noen råd, tipser oss om vindbrønner som er vanskelige å se og ønsker oss lykke til. Vi fortsetter litt til, men vi går ikke langt før jeg slår igjennom med et lett slag.Vi stopper opp og jeg merker at jeg har fått nok spenning for en dag -så vi snur og vender tilbake. Men denne 300 meter dype sjøen har allerede levd opp til det flotte navnet sitt. Mytisk, eventyraktig, trollsk og smått legendarisk!

BANDAK! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: