Takk til alle som bidrar i diskusjonen om israpportering. Vi trenger å klargjøre og vurdere kriterier og prinsipper, selv om de bygger på årtiers erfaringer, og ikke minst trenger alle som lager og leser rapporter en bevisstgjøring om hva det innebærer.
La meg ta et eksempel. I går gik noen av oss en fin tur i Hvalerskjærgården, på super is, for det meste 7 cm tykk, som man slo igjennom på ett hardt slag, men vi gikk mot ytterkantene i alle retninger, mot Løperen, mot Skjeberg, mot svenskegrensa og mot Skjærhalden i sør, og traff på is som var for tynn, under 5 cm. Vi snudde der. Men vi traff
også på enda tynnere is og åpent vann rundt odder, i noen sund, og også midt ute på de store flatene hvor det var grunner som stakk opp mot isen. Vanskelig, men mulig å se og høre. De andre ser at isen bøyer seg ekstra mye, og man hører det freser under skøytene. Det er litt annerledes enn på stålis som gir tydeligere trommelyder. Man må være ytterst oppmerksom, men vi fikk 55,5 km og kunne gå mye av tiden i god marsjfart 15 – 23 km/t. Isen fikk grønn prikk på isobservasjonen på Skridsko.net. Hadde noen foreslått noe annet, hadde man ledd. Det var ’’kanon’’-forhold, som svenskene sier. Isen skal ikke bedømmes ut fra faren for å plumpe, om det er mange eller få tynne partier osv. Hvis hele isflata hadde vært under 5 cm, slik at det ikke hadde gått an å sette opp fart, eller enda tynnere, slik at det knapt hadde gått an å bevege seg ut på, er det selvsagt riktig å sette blå eller gul prikk, men jeg synes det er viktig å gi utfyllende info. Grønn, blå eller gule prikker, er bare en indikasjon, og gir svært lite info. Det som er viktigere, er info om snø, mye store sprekker, eller rugler og andre ujevnheter, og hvor tykk isen er, om det er råker man ikke kan passere, eller spesielt vanskelige partier. Noen ganger, som på Hvaler i går er det ikke mulig å beskrive tynne partier mer i detalj, enn det jeg gjorde i isobsen, som allerede er mye lenger enn normalen.
Turskøytingen brer om seg, og mange uerfarne kommer ut på isen, og blir med i Skridsko.net, men vi hindrer ingen i å legge ut isobser. Jeg leser alltid isobsene med et kritisk blikk, litt avhengig av hvem som har laga dem, men ingen som legger ut isobser er ansvarlige for andres sikkerhet.
Poenget er at alle som ferdes på isen må både sjekke og tenke selv. Isobsene er bare en nyttig hjelp. Jeg ville aldri satt ut tvert over Sandvikselva uten å sjekke grundig og ofte. Vi som legger ut isobser har ingen ansvar overfor folk som leser og går samme rute, selv om man i vanvare skulle finne på å skrive noen feil, eller lage en for optimistisk rapport, og et GPS-spor er heller ikke en garanti for sikker ferdsel. Noen ganger er løypa så smal og i siksak, at man må følge nøyaktig på halvmeteren eller mindre. For noen år siden losa vi 50 nybegynnere på skrå over Nessengsundet i Vansjø, på is som var full av tynne partier under 3 cm og åpne hull, bla. to råker etter folk som hadde plumpa dagen før.
Turskøyting er ingen ekstremsport, men en mestringsport, og man må velge turer etter kunnskaper og erfaring. Jeg ville ikke gitt meg ut på fjellklatring, som jeg ikke mestrer, selv om mange har gjort det før meg, men jeg liker å gå i fjellet. Skøytere bør ikke legge ut på turer de ikke er sikre på å mestre. Skøytere som ikke er erfarne, bør være spesielt
forsiktige eller søke selskap med andre erfarne, og det gjør man jo. Det er mange, selv i skøytemiljøet, som er påvirka av forestillingen om at det finnes sikker eller usikker is. Nå har politi og brannvesen blitt flinke til å understreke at folk må sjekke isen selv og ta ansvar for egen sikkerhet. Da må ikke vi legge opp til noe annet.
Hilsen styret i foreningen Turskøyting
turskøyting.no 