Jeg er en turskøyter

Jeg er en turskøyter. Jeg elsker å gå på is, og da tenker jeg ikke på sånn is med asfalt eller grus under. Jeg elsker å gå på is med vann under, på sånn is som tar meg mil etter mil innover i marka på en kald vinterdag. Blendet av en lav desembersol, og med sangen fra akkurat passe tykk is på øret, opplever jeg noen av livets vakreste øyeblikk. Alt dette imens jeg formelig kjenner at batteriene lades opp til å takle de korte og grå desemberdagene, fylt med hektisk arbeid, og alskens forpliktelser.


Det er ikke det at turskøyting er det eneste jeg gjør. Jeg går på turer, padler kajakk, svømmer i bortgjemte vann, padler i skjærgården, sover under åpen himmel og går turer på ski, og i fjellet. Alt dette gir meg gode opplevelser av å bruke kroppen, og komme nær naturen, men ingen ting kommer opp mot spenningen jeg føler når jeg i høy hastighet sklir lydløst innover marka, i gnistrende vintervær, og på nylagt stålis. Jeg kjenner meg lykkelig i hver celle i kroppen. Det er som om forventningen, som har bygd seg opp fra jeg kjente det første kalde draget i luften i slutten av september, får sin utløsning.

Turskøytene tar deg inn i hjertet av marka, langtborte hverdagens mas, der det eneste er sorte, er»Black Ice»

Men, like sikkert som vinteren kommer med sine første, magiske, skøyteøyeblikk, så kommer også de skremte blikkene, de sinte facebook-innleggene, og advarslene, som, med store bokstaver forteller om risikosport og uansvarlighet. Felles, er at de kommer fra folk som, på generelt grunnlag, opplever isen som farlig, med mindre noen har fortalt at isen er trygg først. Om denne noen er en brannmann med øks, en kommunal instans, eller et enslig skispor, er ikke så farlig. Dersom ikke isen er trygg, skal ingen gå utpå den.

Her skal jeg fortelle dere en hemmelighet. Jeg er hjertens enig i at ingen bør gå ut på is de ikke er trygg på. Det er en alvorlig sak å gå gjennom isen, som ingen bør ta lett på. Uten ispigger, kan det være svært vanskelig å komme opp i løpet av de kanskje femten minuttene du har til rådighet, før du blir så avkjølt at det ikke er stort annet du klarer gjøre, enn å vente på hjelpen, som nå må komme rimelig kjapt.

Derfor går jeg aldri, aldri, ut på is jeg ikke har sjekket selv. 

Det kan være det samme hva tilfeldige forbipasserende, andre skøyteløpere, kommunale instanser, eller andre forståsegpåere sier. Jeg sjekker alltid isen selv. Selv sent på vinteren, med skiløyper over vannene, og hundrevis av mennesker på isen, kvier jeg meg for å gå utpå isen uten å ha mulighet til å sjekke den selv. For jeg vet at isen kan være lunefull. Jeg vet at isen over store deler av et vann kan bære meg, samtidig som det finnes steder der jeg vil gå gjennom. Og jeg vet at dette kan være tilfelle, til tross for at noen har sagt at isen er trygg.

For isen er aldri trygg.

I den mørke vintertid, langt unna rekkeviddeangst og ladekøer,finnes det en hurtiglader for kropp og sjel. 

Det er nesten alltid mulig å finne steder der det er mulig å komme seg gjennom isen. Og siden jeg, i den lykkerusen jeg stort sett går rundt med, ikke har noen suicidale tanker om å ende mitt liv i en iskald råk, velger jeg i stedet å satse på å være en trygg skøyteløper. Ved å, til enhver tid vite hvor tykk, og solid, isen jeg går på er, går jeg tusenvis av kilometer på isen, uten å gå gjennom. Det skjer riktignok uhell, fra tid til annen, men med trening, ispigger, oppdrift i sekken og tørt skift i vanntett pose, er risikoen ved å gå gjennom også liten. Oppdriften i sekken, gjør det mye enklere å komme opp, samtidig som muligheten til å skifte til tørre klær, gjør risikoen for problemer med avkjøling mye mindre.

Jeg blir ofte spurt om isen er trygg, når jeg treffer folk på mine turer. Jeg prøver, etter beste evne å forklare at isen aldri er trygg, men at de også kan ferdes trygt på isen, dersom de lærer seg grunnleggende issikkerhet, og har nødvendig sikkerhetsutstyr. Jeg tipser om introduksjonskursene til STG, som til nå har kurset over 1000 personer i grunnleggende issikkerhet. Gjennom sesongen arrangeres det fellesturer, der nybegynnere får mulighet til å være med erfarne skøyteløpere på tur, og gjøre egne erfaringer i trygge omgivelser. Jeg anbefaler også skøyteløpere jeg treffer på sine første turer å være med på plumpekurs, der vi tester utstyr, og trener på å komme opp av vannet.

Lite slår gleden du kjenner når du, etter å hakjempet deg gjennom skogen, ankommer et vann, og skjønner at forholdene er fantastiske

Så, dersom du skulle føle for å hisse deg opp over godt utstyrte turskøytere som suser lydløst forbi i gnistrende vintervær:

Vurder om det er verdt å bruke energi på å hisse deg opp over medmennesker som sannsynligvis opplever sine livs lykkeligste øyeblikk. 

Vær klar over at personene du ser, med stor sannsynlighet kan fortelle deg nøyaktig hvor tykk isen er over hele vannet, hvor du må være spesielt oppmerksom, og når isen la seg i år, i fjor, og året før. Vi går på isen fordi vi vet hva vi går på. Vi anbefaler ingen å gå på is de ikke kjenner, og som de ikke føler seg trygg på.

Men, om du er nysgjerrig, viser vi deg gjerne veien til en vinterverden som er så magisk at den kan komme til å forandre måten du lever og prioriterer på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: